Hallaisen, endelig fått tilgang til nettet. Greit å få litt updates på kva som skjer i gamlelandet. Reiste jo nedover her 12. januar, og det er 13 dager uten nåke særs kontakt heimante.
Reisen startet på sedvanlig militært vis med mye venting. Ventet hele 6 timer få Gardermoen militærer flyplass før tyrkiske Air Pegasus kom fra Sverige for å hente oss. Flyturen på ein go del timer gikk stort sett greit, men akkurat når flyet tippet nesen ned for landing i Kabul fikk vi beskjed på gebrokkent engelsk at man ikke kunne lande pga. dårlig vær! Flyet ble rettet opp igjen, for så å styres mot Uzbekistan, et land eg ikkje kan stave, så vidt visste fantes og eg aldri hadde trodd eg skulle besøke!! I dette landet som ingen visste noe særlig om mætte vi overnatte. En liten, men akk så løyen detalj var at trappene til flyet ble operert fra ein trollgammal og godt tilrigget JOHN DEERE. (Det er altså i slike land denne traktoren hører til Ingve? 🙂 Jaja, morgenen etterpå bar det i vei over Tora Bora for å lande på KAIA (som flyplassen utrolig nok heter her på 1800 meters høyde.) Blei godt tatt i mot av ein offiser fra Stavanger, grei kar som hadde skravlå i godt behold. Det viste seg at han kjente både Knut Helland og Ottar Magnus Hiim !? Har hatt kontakt med han siden 🙂
Ellers har dagane gått med til å komme seg i orden i leiren, bli kjent i området, og gjøre oss klar til å løse oppdrag. Kasernen vi bor på er 30 år gamle russiske kaserner, så komforten kunne jo alltids vært bedre, men sjitt au. Byen Kabul (ca. 3mill. innb.) e jo håplaus å finne frem i, ingen gateskilt, bare like hus og lassevis av folk gjør ikkje jobben lett når eg, som den kartkløpperen eg er, skal manøvrere den eine bilen vår frem til alle mulige plasser. Takk gud for gps 🙂
En annen ting som er HELT vannvittig sykt her nede er koss folk kjøre. Der finnes ikkje trafikkregler og de kjører som de akkurat vil, om så å kjøre 5 biler på siden av kvarandre i feil retning av det veien egentlig er. Kommer det en bil mot oss som blinker å tuter, er det bare å flytte seg, han skal frem selv om hans bil er ein fjærlett og utrusta Corolla og me kjøre pansret MB på 4 tonn!! Insjalla, sier de, hvis gud vil så går det godt betyr det.
Spennende land dette, men gleder meg til å komme heim på fri ein gang i slutten av mars. Skal bli kjekt å treffe Tonje igjen, og gutta har vel kanskje kommet seg helskinnet tilbake frå Badgastein. Forresten, sjølv om maten er god her, skal det bli nais med nåke skikkelige middager òg.
Hei då, updates kommer. Allskens sladder håper eg blir lagt ut på Yallawebben.
P.S har ikkje sett Bin Laden, men har vært nær bokhandleren i Kabul.
Mazza og Joppe tenkte at nå bør me oppleve Telemark. Dette er et fylke som ligg ca. midt mellom Tigerstaden og Oljehovedstaden – her er det snø. Joppe kjørte med Alf fra vest og Mazza kom med Hurtigruta fra øst. Me møttes på halvvegen, som var en plass med navn Åmot. Nærmeste plass med tak over hodet og åpent skitrekk var Rauland – av de grunnene gikk turen da til dette paradiset (har ikke sett eller hørt Oddbjørn).